 |
| Usikt-Soria Moria-Ill |
LYKKE
Det
er en stor lykke
Å
være født,
Og
vite at en hører til.
Jeg
vil leve lenge
Og
kjenne at kroppen holder mål
For
gode og onde dager.
Det
er en lykke å være en del
Av
den store verden
Med
alt jeg bærer og har.
Jeg
hever meg over fjellene
Med
sjel og ånd,
Og
holder øye med tiden.
Det
er en lykke å tenke klart,
Så
jeg kan se veien,
Og
være en varde for andre.
Jeg
er et brev med perspektiv
Over
hemmelige mål,
Og
speider lys i landskapet.
At
jeg lever i dag er et under
Over
alle under på jord
Min
fødsel er en gåte fra opphavet.
KRYSS
Hvor
mange av dem jeg kjente,
Får
jeg se igjen,
Går
i det samme landskapet
Om
hundre år?
Hvor
mange får et lengre liv,
Men
er dårlig til beins, så dørbladet står stille?
Hvor
mange krysser mine spor?
Side 11
OVERLATT
Er
vi overlatt til en endeløs skjebne,
Frarevet
perspektivet,
Den
gyldige inskripsjon?
Eller
kan vi regne med en utvikling
Hvor
ordene blir mer synlig dag for dag,
Og
at våre føtter er i bevegelse
Mot
et hellig mål?
Kan
vi si farvel til fjerne og nære venner
Mens
vi ennå lever, og vite
At
vi er på rett vei?
I
den dypeste søvn kan vi bli overlatt til oss selv,
Og
taushetens språk skiller oss.
Vi
blir oppslukt i folkehavet
Som
brenner sine broer, og sine hus
Før
de flytter i en endeløs kø av forlatte
På
vei til møteplassen.
PÅ
VEIEN
Hit
er jeg kommet nå.
Jeg
sitter under et tre i hagen
Og
filosoferer over livet,
Og
gransker frukten på bakken.
Jeg
sitter i helheten
Og
kjenner vinden rusker i greinene.
Akkurat
nå er jeg et lavt seil
I
skyggen av huset.
Hvert
flyktig øyeblikk er jeg på vei
Til
noe, eller fra noe.
Mitt
kjennetegn er bevegelse
Til
ukjent adresse,
Hvor
jeg skal leve mitt liv
Omfavnet
av engler og Gud.
Side 12
VELGE
Jeg
ble valgt av andre,
Og
kom naken til jorden.
Jeg
ble frifunnet i dommen,
Med
rett til å velge
Min
egen vei.
I
fødselen ble jeg kåret
Til
å høre til slekten.
Jeg
ble plantet i tiden
Som
en spire,
Ferdig
til egne valg
Mellom
ja og nei.
I
sekundenes strøm
Har
valgene haglet.
Så
jeg til slutt må spørre
Om
retten til å velge
Er
et riktig valg
Av
domstolen og jeg.
FRUKT
At
blomster blir til frukt,
Og
at frukten blir til ny frukt
Under
regnbuen,
Kan
jeg ikke forandre.
At
blomster bestiller publikum
Som
nyfødte barn,
Som
enslige i alderdommen,
Forstår
vi av historien.
Frukten
er ikke forgjeves
En
yndet plante i verden.
Men
ingenting er som jeg og du
Som
lever i kjærlighet.
Side 13
Å
TILHØRE
Vi
tilhører hverandre
Og
oss selv
Med
ulik styrke og glød.
Vi
tilhører en stamme, et språk
Som
forteller om veien
Gjennom
tusen år.
Vi
tilhører de levende,
Av
de døde, og vet at vi jages
For
å åpne våre hus,
Og
gi ansiktet til en bror
Som
ikke tilhører
Og
ikke kan løfte.
Vi
har likhet i generasjoner
Og
vet at vi hører til
Med
armer, ånd og sjel,
Og
et hjerte som går villig
Mellom
levende og døde
Til
evig tid.
TILBAKE
Tenke
seg tilbake
Til
barndommens gylne lek
Og
våkne øyner,
Lytte
til trærne i skogen
Og
epler som falt i graset
Tidlig
om morgenen, før solen
Og
eventyret festet grep.
Kjenne
lykke i hvert sekund
Som
lyste i timeglasset,
Og
våkne i kjærlighet for alt det skapte,
Uten
kjennskap til hemmeligheter
Og
navn som åpnet dører,
Og
det daglige brød.
Side 14
TIL
SLUTT
Til
slutt er vi tilbake
I
takknemmelighet og lykke,
Og
trenger en favn
Hvor
vi kan gråte ut, og le
Over
gleden i tidshjulet.
Vi
er ikke lenger den vi var,
Men
er tilbake med alt vi har igjen.
Og
det er et mysterium
At
vi skal forvandles i et nu
Med
kropp og sjel, og et ansikt
Som
alle kjenner.
Og
søskenflokken har vokst mye
Og
vugger meg med sanger
Og
favner meg ut av kulden.
Pilegrimsreisen
er slutt
Når
vi er tilbake i venterommet
Og
skal møte kongen.
BILDE
Vi
behøver avstand for å se bildet klart.
Jeg
behøver avstand for å tenke,
Og
for å male nye bilder.
Avstanden
er et lykkelig mål
For
den som er på vei.
Og
våre spor lyser for de som kommer etter oss.
Vi
behøver ikke fortvile, for veien er åpen,
Og
alle som hører røsten
Vil
finne frem til den evige stad.
Snart
er bildet ferdig, og klokkene er stille.
Vi
behøver bare å se med nye øyner.
I
et syn er alt åpenbart.
Side 15
MIN
KJÆRE
Du
er hos meg alltid,
Født
av et ord,
Tilhører
slekten med kropp og sjel,
Tilhører
hverandre
I
grenseløs kjærlighet.
Jeg
ser min kjære alltid.
I
mitt hjerte våker en brud.
Vi
tilhører evigheten.
Og
du berører meg i hjertet
Med
usynlige hender.
Min
elskede er rammet inn,
Og
omkranset av engler
Som
lyser ditt navn.
Ansiktet
smiler, og ordene åpner
Min
drømmende sjel.
Min
kjære er alltid hos meg
Som
luft, lys og lyd.
Vi
bader i kjærlighetens språk
I
fjorden, og over alt i landskapet.
Og
tilhører evigheten.
KIRKE
En
levende kirke
Kan
aldri brenne ned.
Det
vrimler av levende kirker
Som
er synlige.
Kirker
uten tak
Har
nærkontakt med himmelen.
Jo
høyere opp en kommer,
Dess bedre kontakt.
Skriften
har rett.
Troen
er kirkens grunnvoll og spir.
Side 16
MIN
MOR
Min
mor elsket å være ute
Og
bruke sin kraft
Med
hender som vugget barnet
En
gang.
Strev
i arbeid for brødet
Gjorde
henne lykkelig, og elsket
Med
framtid og håp.
Min
mor tjente andre til det siste,
Og
drømte om å gi
Enda
mer til hver enkelt av oss.
Dette
ble også hennes minne:
Alt
hun fikk, skulle hun gi.
Derfor
kunne hun også høste
Der
hun ikke sådde.
EIENDOM
Eiendommene
mine er gått over styr.
Ikke
bare i drømmen
Går
tyver og forsyner seg.
Testamentet
er fallitt, ubrukelig.
Med
isroser på vinduene lyser huset i nord,
Og
en hytte i sør falmer i sol.
Eiendommen
mister verdi for hver dag.
De
er modne for hammeren.
Alle
mine eiendommer er som stjerner,
Men
ikke alle er så høyt på strå.
Likevel
vil jeg kvitte meg med alt,
Så
jeg kan leve uten møye
Og
skape et navn for de usynlige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar